Tanker om ting

Det er så mye jeg ønsker å skrive her, men så lite jeg vil skrive.
Så mye jeg ønsker å få sagt, men så lite jeg vil si.
Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette ord på ting, sette ord på hvordan jeg har det, hva jeg føler. Men jeg får det liksom ikke til.
Det å være veldig ekstrovert har sine ulemperm, og det ene er min mangel på å tenke meg fram til ting. Jeg har et stort behov for å snakke meg gjennom tankene mine, og selv da går det ikke opp for meg selv hva jeg sier. Jeg kan snakke masse og lenge, før det går opp for meg at jeg ikke huske noen ting av det jeg har sagt. Jeg kan huske de særeste ting som andre sier. Men det som kommer ut av min munn er visst kun ment for andres ører. En av de få måtene jeg klarer å sortere tankene mine (og ja, jeg tenker faktisk! ;P) er når jeg skriver. Og da foretrekker jeg å skrive her på bloggen fordi jeg har en mulighet for tilbakemelding. Fordi jeg liker at det jeg skriver blir lest av andre. Fordi hvis jeg selv skulle forklare om alt som foregikk i, med og rundt meg til alle jeg kjenner ville jeg rett og slett ikke fått tid til noe annet. Jeg liker å vise andre sider av meg de ikke visst om, selv om det kankskje ikke alltid skjer her på bloggen. Jeg liker av en eller annen merkelig grunn å stille meg selv i en litt sårbar posisjon. For jeg mener selv at jo flere ulike sider man ser av en person, dess mer av personen er det å bli glad i. Venner betyr utrolig mye for meg. Det å vite at de er der, at jeg kan stole på dem, snakke med dem, og at de tar seg tid til meg. På samme måte betyr det utrolig mye for meg at andre tør å stole på meg, komme til meg med sine problemer, hvor enn små de måtte være. Jeg har kanskje ikke alltid noe fornuftig å si, men jeg kan være der. Jeg er så takknemlig for de menneskene jeg bor med, og for at de har holdt ut med meg på mitt beste og mitt verste. Jeg er også takknemlig for dere som stadig stikker innom, på jevnlig eller mer uregelmessig basis. De som kjenner meg vet hvor utrolig glad jeg blir for besøk, om jeg er i strålende humør, eller om jeg er syk eller trist og ikke sier så mye, er jeg alltid like glad for å ha mennesker rundt meg som bryr seg. Mest av alt er jeg takknemlig for Gud, for at han elsker meg uansett hvordan jeg har det, uansett hvordan jeg oppfører meg, uansett hvor mye eller lite tid jeg bruker på ham, elsker han meg like mye som han alltid har gjort. Ingenting kan forrandre den kjærligheten. Mitt største ønske er å kunne dele denne kjærligheten med andre, dem som trenger det, om de tror på Gud eller ikke.
"Vi elsker fordi han elsket oss først!"