Med Gud er alt mulig

Denne uka har det, som veldig mange nok har fått med seg, vært Impuls Lista. Det har vært en veldig bra uke på mange måter.

Det første jeg merket når jeg kom ned var Gudsnærværet. Jeg kom ned til et sted hvor jeg opplevde at jeg kunne slappe av. Det er kanskje derfor jeg klarte å bli syk igjen, men for en gangs skyld klarte jeg å hvile. Og viktigs av alt, jeg kunne høre Guds stemme. Jeg fikk et ord før jeg reiste ned til Lista, og det var helbredelse. Jeg opplevde å se mennsker bli heldredet fra fysiske skader der nede, men viktigst av alt tror jeg at Gud helbredet ganske mange innvendig. Jeg vet at han gjorde det med meg.

Det siste møtet var av typen "vitnesbyrdmøte", hvor vi kunne komme opp til scenen og dele hva Gud hadde gjort med oss den siste uka. Jeg satt en stund og ransaket hjernen for å finne ut hva Gud hadde gjort. Jeg viste at Gud hadde rørt ved meg, men klarte ikke å forklare på hvilken måte. Ba Gud om at han skulle vise meg hvordan, slik at jeg kunne få gå opp å ha vitnesbyrd, og på den måten oppmunter andre og gi ære til Gud, og han svarte. ( Selvfølgelig;P) Han har forandret livet mitt denne uken, vist meg ting jeg trengte svaret på, selv om jeg egenltlig ikke viste at jeg trengte svaret på det. Han kjærlighet og fred har vært med meg hele uken, og jeg har fått lov å hvile idet.

Et lite uttdrag fra prosessboken min, oppdaterer mine opplevelser med Gud ganske bra:

Jeg fikk komme til Impuls å oppleve en indre fred ganske lik den jeg opplevde under Torontokonferansen. En fred bare Gud kan gi. Det første jeg merket når jeg kom ned til Lista var Gudsnærværet, og følelsen av ro. Det eneste jeg hadde lyst til hele uken var å legge meg ned å hvile. Jeg ville bare soake inn Gud. Jeg tror nok også at Gud hadde en hensikt med at jeg ble syk akkurat den uken. Hadde jeg ikke vært syk hadde jeg mest sannsynlig brukt mesteparten av tiden på å bli kjent med mennsker, eller å sitte å snakke med dem jeg allerede kjente. Men istedenfor fikk jeg bruke uken på å snakke meg Gud, og bli kjent med Jesus på ny. Det er ikke sånn og si at jeg ikke var med mennesker, men det ble ikke hovedfokuset mitt slik det har en tendens til å bli. Jeg opplevde at Gud utfordret meg til å være stille. Under lovsangen opplevde meg å bli overmannet av trøtthet, og la meg ned på gulvet å fikk soaket inn Gud. Den Hellige Ånd var utrolig sterkt til stede i hagaren, stemningen der var utrolig fredelig. Og under lovsangen, og også ellers i møtet ble hele luften så full av Gud at jeg opplevde det som om hvert eneste molekyl og atom var under påvirkning av Den Hellige Ånd. Jeg opplever å få bilder, ord, sanger og oppmuntringer fra Gud, og merker at jeg har savnet det. Det er fantastisk å ha en frelser som hvisker inn oppmuntringer og ord i hodet mitt akkurat når jeg trenger å høre dem. Han legger bitene i livets pusslespill på plass en etter en (etter at jeg har rotet det til, å prøvd å presse inn biter der de egentlig ikke hører hjemme).

Jeg har over en stund nå fått vite sannheter om meg selv, noen av de liker jeg, andre liker jeg ikke. Men sånn over det hele syns jeg det er bra. Jeg trenger å få vite mer om meg selv, slik at jeg jeg får vite hvilket område som trengs å forrandres. Mitt ønske er at Gud skal forme meg til å bli mer lik ham. Som leirkrukken i Jeremia 18. Acta var et år på Guds dreieskive, men jeg opplever at jeg fremdels er på den dreieskiven, jeg blir fremdels formet av Gud. Det kommer jeg til å bli hele livet. Han beskjærer meg, og tar bort de greinene som ikke bærer fruk og som er syke, slik at nye greiner kan vokse ut. Greiner som bærer frukt jeg ikke har tenkt over at jeg hadde, ny frukt som jeg ikke viste om. Jeg vet for eksempel at jeg trenger å trene på å bli mer ydmyk, jeg trenger å gjøre ting jeg ikke liker, noen ganger for personer jeg ikke liker, uten å klage det minste. Vissheten om at dette gjør jeg for Gud, skal være nok til å gi meg kraft til å fullføre arbeidet. Jeg har lenge bedt om at Gud må gi meg kjærlighet for alle menneske, og at jeg skal begynne å se på alle gjennom hans øyne, å jeg opplever at han svarer meg. Jeg har ennå et stykke igjen, men det kommer seg. Gud vet alt om meg, det vil si at han vet en god del mer enn det jeg vet. Og jeg merker at han stadig opplyser meg, gir meg litt større innblikk i meg selv som menneske.

Jeg syns selv det er litt merkelig at jeg aldri har gått gjennom de standard spørsmålene som unge mennesker pleier å gå gjennom. Slike som: Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hva er min plass i livet? Det har gått opp for meg nå at grunnen til at jeg aldri har vært skikkelig innom de spørsmålene er Gud. Jeg har vist at jeg er Susanne, elsket datter av min Himmelske Far. Jeg har vist at han lever, det har vært innebygd langt inne i min bevissthet. Jeg har så og si aldri tvilt på Guds eksistens. For meg har det vært like selvsagt som det at jeg selv lever. Derfor har jeg også søkt til Gud når jeg vil ha svar på spørsmål som gjelder min eksistens, for jeg vet at han har svaret. Noen ganger lar han meg lete en stund selv, men når jeg nærmer meg svaret, er han der med bekreftende ord. Når jeg snubler, hjelper han meg opp. Når jeg er sliten gir han meg hvile. Når jeg er usikker, redd eller forvirret gir han meg styrke, fred og beskyttelse. Min takknemlighet er stor, og Gud fortjener mer enn jeg noen gang kan gi. Derfor gir jeg ham det jeg kan, mitt liv og kontrollen som jeg til tider ønsker å ha selv.